Jeg er den som har oversatt de fleste bøkene om Kattekrigerne fra engelsk til norsk.

Jeg har oversatt 32 bøker i hovedserien og holder på med den foreløpig siste og 33. nå. I tillegg har jeg oversatt noen guidebøker og tegneserier om klankattene.

Aller først leser jeg boken på engelsk. Så setter jeg meg ned med den engelske boka på venstre side av skjermen og et tomt dokument på høyre side, og så går jeg i gang.

Selv om de norske navnene er basert på de engelske, er det mange valg å ta før det norske navnet er på plass. For eksempel kan jeg nevne elveklankatten som heter Minnowtail på engelsk. Da jeg hadde funnet ut at første del av navnet skulle bli Karpe, hadde jeg fortsatt «tail» å oversette. «Tail» betyr, som dere kanskje vet, hale på norsk, men fordi jeg ikke var fornøyd med navnet Karpehale, begynte jeg å tenke på andre fine norske ord for hale. Elveklankatten kunne hett alt fra Karpestump og Karperumpe til Karpespore eller Karpestjert, men fikk til slutt navnet … har du gjettet det? Elveklankatten fikk navnet Karpesvans.

Jeg liker Snufsepus, som er et navn jeg ikke selv har oversatt. Navnet gjør det enkelt å se for seg den lille medisinkatten som aldri klarte å kurere sin egen forkjølelse. Skilpaddetass er et navn som klinger godt og får meg til å smile.

Det vanskeligste er nok å holde styr på alle navnene. Hittil har vi møtt over 900 katter i serien. Og som om ikke det er nok, har de fleste av disse minst tre navn på engelsk og tre navn på norsk!
Det morsomste er å få vite hva som skjer med kattene, rett og slett.

Jeg har alltid likt Ekornflukt godt. Kanskje særlig da hun var lærling, fordi Ekornpote, som hun het den gangen, ikke alltid gjorde som hun ble bedt om, men valgte det hun mente var riktig. Ekornflukt gjør fortsatt ikke alltid som andre katter forventer. Hun er viljesterk og modig, men også omtenksom. Dessuten gjør hun feil innimellom. Hun er ikke perfekt. Det liker jeg. Den mystiske koblingen hun hadde til søsteren sin, skader heller ikke!

Jeg liker at det ikke alltid er de voksne kattene som vet best. Det er ofte lærlinger eller ungkatter som forstår hva som egentlig foregår, eller til og med redder klanene. Det er også fint at hunnkatter er akkurat like modige, redde, kloke, snille og sterke som hannkatter. Selvfølgelig er det sånn, for det er akkurat som hos mennesker, men det er fint at Erin Hunter forteller historiene på denne måten.